I et par måneder nå har jeg gått rundt og hatt dårlig samvittighet for en hel haug med ting. For at jeg ikke har vært på Elixia og trent, for at jeg da i det minste ikke har gått tur hver dag, for at jeg ikke spiser helt perfekt, for at jeg ikke holder huset rent og pent og ryddig til enhver tid, for at jeg ikke har fått fulgt opp alle mine planlagte gjøremål og avtaler, for at jeg ikke har skrevet på bloggen, i det hele tatt, bare kvernet på masse negative ting. Og hva har det hjulpet meg med? INGENTING! Tvert imot, det har sikkert ført til at jeg har gått ned mindre enn jeg burde, for jeg vet jo at stress fører til utskillelse av kortisol, og det fører til mer lagring av fett i kroppen. Så stress = kortisol = mer fett. Bare dette burde jo egentlig føre til at jeg hiver meg i akutt meditasjon hver dag.
Men egentlig så er jo saken den at livet har kommet litt i veien for de perfekte planene mine. Sist jeg dro på Elixia var jeg litt sånn halvsyk. Sånn at halsen var grumsete, kroppen var ikke helt i form, sjaber rett og slett. Dagen etter ble jeg sprekksyk, med bihulebetennelse, halsbetennelse, antibiotikakur måtte til, og mann og sønn var også forkjøla. Da vi såvidt var begynt å tenke på å bli friske, fikk vi jaggu meg omgangssyke og ny forkjølelse i hus. Og plutselig var det juleferie. Og med jula, kom også vannkoppene. Vi kom hjem fra juleferie, og vi ble kastet inn i hverdagen, hvor pappapermen var over og vi hadde hundre ting å ta oss av. Og nå denne uka fikk Oscar ikke mindre enn både øyekatarr og et heftig influensavirus som har slått han ut hele uka. De som sa at første året i barnehage er ille i forhold til sykdom, tulla jaggu meg ikke!
For noen dager siden satte jeg meg ned og tenkte over hvorfor jeg ikke har fått gjort de tingene jeg hadde planlagt og brukt så mye energi på å ha dårlig samvittighet for. Det er jo fordi jeg har prioritert å ta vare på sønnen min mens han var syk, ta vare på meg selv og familien min. Og når man ser sånn på det, så har jeg jo gjort helt rett! Jeg kunne aldri drømt om å prioritere tredemølla på Elixia fremfor å være med sønnen min når han trenger meg! Så tenk om jeg kunne innsett dette for to måneder siden. Tenk om jeg kunne vært mer tilstede i øyeblikket, og spart meg selv for alle disse negative tankene og fjellet med dårlig samvittighet.
Dette har blitt en av de tingene jeg nå øver meg på hver dag. Å være tilstede i øyeblikket. Og å faktisk se på hvordan tingene er, og hva jeg kan gjøre i dag. Hvis det er sånn at sønnen min er syk, jeg hangler og huset er helt på halv fem. Da kan jeg si: «Okei, i dag er ikke dagen jeg klarer å dra på Elixia. Men jeg klarer å fokusere på sønnen min mens han er våken, og mens han sover kan jeg brette klærne jeg vaska i forigårs, og jeg kan sykle ti minutter på trimsykkelen. Det er bra! Og ihvertfall bedre enn ingenting!». Og så kanskje kan jeg få til litt mer imorgen, og enda litt til dagen etter.
Jeg vet hva målet mitt er i forhold til kosthold og helse, hva målet mitt er i forhold til hus og hjem, og hva målet mitt er i forhold til jobb, skole og andre ting. Men jeg skjønner også at ingen når målet sitt med én gang, og man når heller ikke målet dagen etter man har satt seg det. Og kanskje må man prøve og feile litt på veien også. Og jeg vet også at dårlig samvittighet og negative tanker bare ødelegger og klusser til veien til målet, og ikke minst, det ødelegger faktisk for veldig mange fine opplevelser i hverdagen. Så fokuset mitt skal ligge i her og nå. Fokuset skal være i hvilken mamma, kone og Jeanette vil og kan jeg være i dag. Og hva har dagen i dag å by på for meg. Det er planen min 🙂
When you know better you do better.
– Maya Angelou
Oppdag ditt beste liv 